plutselig handler alt om å finne seg selv. kanskje helt naturlig i starten av tyveårene, men jeg har alltid følt jeg kjente meg selv godt. jeg kjenner verdiene mine, interessene mine og vet godt hva jeg liker og misliker. allikevel oppsøker jeg alt mulig for et bredere perspektiv. ser peer gynt og lurer på hvor mye man kan lyve for seg selv før man ikke skiller det fra virkeligheten. hvor lenge kan jeg fortelle meg selv at verdiene mine er de viktigste og riktigste for meg før jeg ikke lenger vurderer andres syn? 

hva betyr det i det hele tatt å være seg selv? jeg har en liste med punkter over hvem jeg tror jeg er, i tilfelle jeg skulle komme til å glemme det.